Dette er en nesten sann roman, og en løgnaktig selvbiografi, om å vokse opp i drabantbyen Rykkin på 1970-tallet. Arkitektsønnen Nikolaj og hans familie flytter inn i farens teoretiske paradis i 1972. Det fortelles om kulturradikalernes forventninger og tap, om pønkens opprør, rus og galskap, og om normalitet som avføder krise, og om et usedvanlig forhold mellom far og sønn. Boka utfordrer grensene mellom fiksjon og fakta.
